Født 26. mars 1874 i San Francisco, Robert Frost, dikteren til ‘Mending Wall’ begynte å interessere seg for å lese og skrive poesi mens han gikk på videregående skole i Lawrence. My Butterfly var hans første publiserte dikt, som dukket opp 8. november 1894 i The Independent. Frosts poesi ble sterkt inspirert av hans kone, Elinor Miriam White, som døde i 1938. Moderne britiske poeter som Edward Thomas, Rupert Brooke og Robert Graves hadde også stor innflytelse over Frost.

På 1920-tallet ble Frost umåtelig anerkjent som en dikter i Amerika, og med hver nye bok økte hans berømmelse og æresbevisninger. Selv om hans arbeid hovedsakelig forholder seg til livet og landskapet i New England – og selv om han skrev poesien sin i tradisjonelle versformer og beregninger og holdt seg helt avstand fra de poetiske bevegelsene – er han mer enn en regional poet. Han er faktisk en forfatter av universelle temaer; han brukte et ganske lettfattelig språk med lag av ironi og tvetydighet.

Om reparasjonsvegg

Frosts ‘Mending Wall’, som også kan være lest i sin helhet her, ble utgitt i 1914 av David Nutt. I moderne litteratur regnes det som et av de mest analyserte og antologiserte diktene. I diktet er dikteren en bonde i New England, som går sammen med naboen våren for å reparere steinmuren som faller mellom deres to gårder. Når de begynner å reparere veggen, spør fortelleren naboen hvorfor vi trenger en vegg. Poeten sier at det er noe som ikke elsker en vegg, men naboen sier: «Gode gjerder gjør gode naboer.»

‘Mending Wall’ analyserer hovedsakelig naturen til menneskelige forhold. Når du leser «Mending Wall» føles det som å skrelle av en løk. Leseren analyserer, filosoferer og dykker dypt for å søke etter en bestemt konklusjon som han ikke klarer å finne. Likevel er søken mer spennende og givende sammenlignet med selve den hellige gral. Leseren forstår livet på en ny måte og utfordrer alle definisjoner.

Helt fra begynnelsen tar diktet deg til naturen til ting. Derfor forteller fortelleren at noe eksisterer i naturen som ikke vil ha en mur. Han sier at mannen lager mange murer, men de blir alle skadet og ødelagt enten av naturen eller av jegerne som søker etter kaniner for sine sultne hunder. Så snart vårsesongen starter, setter han (fortelleren) sammen med naboen seg ut for å reparere veggen som holder egenskapene atskilt. Selv om fortelleren kommer sammen med naboen for å reparere veggen, anser han den som en dumhet. Han mener at begge ikke trenger noen vegg. Han spør hvorfor skulle det være en mur når naboen bare har furutrær og han har epler. Hvordan kunne epletrærne hans gå over grensen og spise naboens kongler. Dessuten er det ingen sjanse for å fornærme den ene og den andre, ettersom de ikke har noen kyr hjemme. Mens fortelleren prøver å få naboen til å forstå at de ikke trenger en mur, er naboen en steinhodet villmann, som bare tror på farens eldgamle ordtak: «Gode gjerder gjør gode naboer.»

Stil og form for reparasjonsvegg

Baselinjemåleren til Frosts «Mending Wall» er selv om det er blankt vers, noen av linjene går ved siden av blankversets karakteristiske lock-step iambs, five abrest. Digteren har gjort perfekt bruk av fem stressede stavelser i hver linje i diktet, men han gjør omfattende variasjoner i føttene slik at den naturlige talelignende kvaliteten på verset kan fortsette å opprettholdes. Mens diktet ikke har noen strofe, åpenbare slutter eller rimmønstre, er det likevel et antall sluttord (for eksempel vegg, bakke, baller, vegg og sol, ting, stein, mener, linje, og igjen eller spill, dem og ham to ganger) deler en assonans. Dessuten har diktet indre rim, som er skrå og subtile. Dessuten er det ingen bruk av fancy ord i diktet. Alle ord er korte og samtaler. Og dette kan være grunnen til at hvert ord i ‘Mending Wall’ gir perfekt følelse og lyd ved å resonere så fullstendig.

Analyse av Mending Wall

Noe det er som ikke elsker en vegg,

Som sender den frosne jordsvulmen under det,

Og søler de øvre steinblokkene i solen;

Og gjør hull selv to kan passere oppdatert.

Jegernes arbeid er en annen ting:

Jeg har fulgt dem og gjort reparasjoner

Der de ikke har etterlatt seg en stein på en stein,

Men de ville ha kaninen skjult ,

For å behage de hjelpende hundene. Hullene mener jeg,

Fra linjene 1 til 9 sier fortelleren at det er noe mystisk i naturen som ønsker ikke vegger. At noe alltid ødelegger veggene, og gjør et gap i veggen som to personer enkelt kan passere gjennom. Fortelleren sier at noen ganger blir veggen skadet av noen uforsiktige jegere, som trekker ned steinene på veggene på jakt etter kaniner for å behage deres bjeffende hunder.

Ingen har sett dem laget eller hørt dem laget,

Men på vårens reparasjonstid finner vi dem der.

Jeg ga naboen min beskjed utover bakken;

Og på en dag møtes vi for å gå linjen

Og sett veggen mellom oss igjen.

Vi holder veggen mellom oss mens vi går.

Til hver steinblokk som har falt til hver.

Og noen er brød og noen så nesten baller

Vi må bruke en magi for å få dem til å balansere:

‘Bli der du er til ryggen er vendt! ‘

Vi har fingrene grove wi å håndtere dem.

Åh, bare en annen slags utendørsspill,

En på en side. Det kommer til litt mer:

Der hvor det er trenger vi ikke veggen:

Fra linjene 9 til 22 sier fortelleren at selv om ingen noen gang har hørt bråket eller sett noen som gjør hullene, eksisterer de når det er på tide å reparere veggene om våren årstid. De er virkeligheter, og derfor ber fortelleren naboen om å gå utover bakken og finne ut av alle som skaper disse hullene. En dag, når begge to (forteller og nabo) bestemmer seg for å gå langs veggen, blir de overrasket over å se steiner spredt på bakken. De ser at noen steiner er formet som brødbrød, mens noen få av dem er runde i form. På grunn av sin mystiske form synes fortelleren og naboen det er ganske vanskelig å sette dem i sin tidligere posisjon. Ser den uvanlige formen til disse steinene, tenker fortelleren å bruke et slags magisk triks for å plassere steinene på veggen. Selv om fingrene blir for grove og utmattet gjennom hele prosessen med å takle steinene, er det som et utendørsspill for dem, der veggen fungerer som et nett og begge (fortelleren og naboen) er motstandere.

Han er helt furu og jeg er eplehage.

Epletrærne mine kommer aldri over

Og spiser kjeglene under furuene, sier jeg til ham.

Han sier bare ‘Gode gjerder gjør gode naboer.’

Våren er ondskapsfullhet i meg, og jeg lurer på

Hvis jeg kunne sette et inntrykk i hodet hans:

‘Hvorfor lager de gode naboer? Er det ikke

Hvor det er kyr? Men her er det ingen kyr.

Før jeg bygde en vegg, vil jeg be om å få vite

Det jeg gikk inn eller vegget ut,

Og som jeg var fornærmende med.

Noe der som ikke elsker en vegg,

Det vil ha det nede. ‘Jeg kunne sagt’ Elves ’til ham,

Men det er ikke alver nøyaktig, og jeg vil heller

Han sa det for seg selv. Jeg ser ham der

Fra linjene 22 til 36 gjør fortelleren alle mulige anstrengelser for å få naboen til å forstå at vi trenger ikke en vegg. Han spør hvorfor å ha en vegg når han bare har furutrær og jeg bare har eple. Hvordan kan epletrærne hans overskride vegggrensen og spise naboens kongler. Dessuten er det ingen sjanse for å fornærme, ettersom de ikke har kyr hjemme. Mens fortelleren prøver å få naboen til å forstå at de ikke trenger en mur, da det er noe som ikke elsker en mur, er naboen en steinhodet villmann, som fortsetter å tro på farens eldgamle klisjé som , «Gode gjerder gjør gode naboer.»

Noe det er som ikke elsker en vegg,

Det ønsker det.’Jeg kunne sagt’ Elver ’til ham,

Men det er ikke alver nøyaktig, og jeg vil heller

Han sa det for seg selv. Jeg ser ham der

Bringer en stein grepet fast i toppen

I hver hånd, som en gammel stein villmann bevæpnet.

Han beveger seg i mørket som det virker for meg,

Ikke av bare skogen og skyggen av trær.

Han vil ikke gå bak farens ordtak,

Og han liker å ha tenkt på det så godt

Han sier igjen, ‘Gode gjerder gjør gode naboer.’

Fra linje 37 til 46: Selv om fortelleren gjennom hele diktet ønsker å sette sin forestilling i tankene til sin neste, den slags fantasi han lager for å overbevise sin neste om eksistens av vegg (er) får meg noen ganger også til å tenke to ganger om dikteren. La oss for eksempel ta disse linjene der fortelleren forteller sin venn (nabo) at det er noe som ikke-menneskelig enhet som alver som kommer og bryter veggene. Vi vet alle at alver er de overnaturlige vesener som er små i størrelse og bare kan sees i de mytologiske historiene og folkloren. Men umiddelbart når fortelleren skifter mening og føler at det ikke er alfernes arbeid, heller en slags kraft i naturen, føler jeg meg lettet da fortelleren endelig snakker fornuftig. Han sier at det er naturens arbeid som virker mot alle typer vegger og barrierer.

Fortelleren blir imidlertid enormt irritert over å se sin nabo fast holde en stein og gir et blikk av en eldgammel steinaldermann som blir væpnet for å kjempe. Fortelleren føler at naboen er for uvitende til å overbevise. Han vil alltid sitte fast og følge farens ord om at gode gjerder gjør gode naboer.

Avsluttende kommentarer

‘Mending Wall’ er en av mine mest favorittdikt av Frost. Der diktet antyder et klokere perspektiv på grensemuren, forteller det også hvordan gode gjerder gjør gode naboer og hvordan vi kan holde vårt forhold til naboene fredelige og stabile ved å etablere murer. Dette diktet får oss også til å innse viktigheten av vegger og grenser mellom to land. I våre liv, hvor en vegg fungerer som en hindring for mennesker som tilsynelatende usosial, hjelper den også med å respektere naboens privatliv. Tross alt lever vi i et sivilisert samfunn. Det er alltid bedre å holde avstand, og gode gjerder holder avstanden opprettholdt.