Noah, stavet også Noe, helten til den bibelske flomhistorien i 1. Mosebok i Genesis, opphavsmannen til vingårdsdyrking, og, som far til Sem, Ham, og Jafet, representantsjefen for en semittisk genealogisk linje. En syntese av minst tre bibelske kildetradisjoner, Noah er bildet av den rettferdige mannen som ble festet til en pakt med Jahve, Israels Gud, der naturens fremtidige beskyttelse mot katastrofe er sikret.

Noah dukker opp i 1. Mosebok 5:29 som sønn av Lamek og niende fra Adam. I historien om syndevannet (1.Mosebok 6: 11–9: 19) blir han fremstilt som patriarken som på grunn av sin feilfri fromhet ble valgt av Gud for å forevige menneskeheten etter at hans onde samtidige hadde omkommet i flommen. En rettferdig mann, Noah, «fant nåde i Herrens øyne» (1. Mosebok 6: 8). Når Gud så jordens fordervelse og bestemte seg for å ødelegge den, ga han Noah guddommelig advarsel om den forestående katastrofen og inngikk en pakt med ham og lovet å redde ham og hans familie. Noah fikk beskjed om å bygge en ark, og i samsvar med Guds instruksjoner tok han med seg mannlige og kvinnelige eksemplarer av alle verdens arter av dyr, hvorfra bestandene kunne fylles på. I følge denne fortellingen stammer følgelig hele den overlevende menneskeheten fra Noahs tre sønner. En slik slektsforskning setter en universell ramme der Abrahams påfølgende rolle, som far til Israels tro, kunne anta dens riktige dimensjoner.

Flomhistorien har nær tilknytning til babylonske tradisjoner for apokalyptiske flommer i som Utnapishtim spiller den delen som tilsvarer Noahs. Disse mytologiene er kilden til slike trekk i den bibelske flomhistorien som bygging og forsyning av arken, dens flotasjon og nedsenking av vannet, samt den rolle som den menneskelige hovedpersonen spilte. Tablett XI i Gilgamesh-epos introduserer Utnapishtim, som i likhet med Noah overlevde kosmisk ødeleggelse ved å gi akt på guddommelig instruksjon om å bygge en ark.

Flomens religiøse betydning formidles etter Noahs heroiske overlevelse. Han bygde deretter et alter som han ofret brente ofre til Gud på, som deretter bundet seg til en pakt som aldri mer skulle forbanne jorden på grunn av menneskene. Gud satte så en regnbue på himmelen som en synlig garanti for sitt løfte i denne pakt. Gud fornyet også sine befalinger gitt ved skapelsen, men med to endringer: mennesket kunne nå drepe dyr og spise kjøtt, og drapet på en mann ville bli straffet av menn.

Til tross for de håndgripelige likhetene mellom de mesopotamiske og bibelske mytene om flommen, har den bibelske historien et unikt hebraisk perspektiv. I den babylonske historien var ødeleggelsen av flommen et resultat av en uenighet mellom gudene; i Genesis kom det fra den moralske korrupsjonen i menneskets historie. Den primitive polyteismen i de mesopotamiske versjonene forvandles i den bibelske historien til en bekreftelse av allmakt og velvillighet til den ene rettferdige Gud. Igjen, etter deres overlevelse, blir Utnapishtim og hans kone tatt opp i kretsen av de udødelige gudene; men Noah og hans familie er befalt å påta seg fornyelse av historien.

Fortellingen om Noah i 1. Mosebok 9: 20–27 tilhører en annen syklus, som ser ut til å være uten tilknytning til flomhistorien. I sistnevnte er Noahs sønner gift og konene deres følger dem i arken; men i denne fortellingen ser de ut til å være ugifte, og heller ikke den skamløse beruselsen til Noah stemmer overens med karakteren til den fromme helten i flomhistorien. Tre forskjellige temaer kan spores i 1. Mosebok 9: 20–27: For det første tilskrives teksten begynnelsen på jordbruket, og særlig dyrking av vintreet, til Noah; for det andre forsøker den å skaffe, i personene til Noahs tre sønner, Sem, Ham og Jafet, forfedre til tre av menneskehetens raser og i noen grad redegjøre for deres historiske forhold; og for det tredje, ved sin sensur av Kana’an, gir den en tilslørt rettferdiggjørelse for den senere israelittiske erobringen og underkastelsen av kanaanittene. Noahs berusethet og respektløsheten det fremkaller i sønnen Ham, resulterer i at Noah legger en forbannelse over Hams sønn Kanaan. Denne hendelsen kan symbolisere den etniske og sosiale splittelsen i Palestina: israelittene (fra linjen til Sem) vil skille seg fra den pre-israelittiske befolkningen i Kana’an (som er avbildet som uheldig), som vil leve underlagt hebreerne. p>

Den symbolske skikkelsen til Noah var kjent i det gamle Israel, før utarbeidelsen av Pentateuch.Esekiel (14:14, 20) snakker om ham som en prototype av den rettferdige mannen som, alene blant israelittene, ville bli spart for Guds hevn. I Det nye testamentet blir Noah nevnt i slektsforskningen til Evangeliet ifølge Lukas (3:36) som avgrenser Jesu avstamning fra Adam. Jesus bruker også historien om flommen som kom over en verdslig generasjon av mennesker «i Noahs dager» som et eksempel på dåpen, og Noah blir fremstilt som en forkynner av omvendelse til mennene i sin tid, selv et dominerende tema i Jødiske apokryfe og rabbinske skrifter.