SMERTTILKOBLINGSTEST FOR DE FORRE LIGAMENTEN
FABER-test (fig. 14.12) vurderer hovedsakelig de fremre leddbåndene og får navnet sitt fra kombinasjonen av påførte bevegelser, som er Fleksjon, ABduksjon og ekstern rotasjon av hoften. Den er også kjent som Patrick «test eller» 4-test » på grunn av den resulterende posisjonen til lemmen.
Utfør testen først på den smertefrie siden for påfølgende sammenligning. Med pasienten i liggende liggende, plasseres foten på det ene benet på kneet på det andre, og beinet får hvile i lateral rotasjon og bortføring. Det blir gjort en vurdering av bevegelsesområdet som vanligvis er begrenset i sakroiliakale leddproblemer. Smerter rapportert på dette stadiet er mer sannsynlig å være en indikasjon på hofteleddspatologien. Stabiliser motsatt side av bekkenet og stress sacroiliac-leddet ved å legge forsiktig nedover press på det bøyde kneet. Smerter som nå er rapportert i ryggen, inkriminerer det sacroiliacale leddet som en årsak til symptomer (Hoppenfeld 1976).
De fleste forfattere er enige om at smerteprovokasjonstester er mer pålitelige enn palpasjonstester for sacroiliac joint dysfunction (Kokmeyer et al 2002) . Imidlertid har ingen individuelle smerteprovokasjonstester tilstrekkelig pålitelighet eller gyldighet, og dette er et kontroversielt tema. Et batteri med tester brukes i klinisk praksis, og det er vanlig å velge tre eller fire individuelle tester (Broadhurst & Bond 1998, Chen et al 2002).
Dreyfuss et al (1996) forsøkte å validere 12 ofte brukte tester av intraartikulære diagnostiske blokker ved å bruke et strengt kriterium om 90% smertelindring ved ny vurdering. Testene som ble vurdert, viste ikke diagnostisk verdi, men fire tester viste seg å være de mest følsomme i denne studien i følgende rekkefølge: (1) ømhet i sakral sulcus; (2) smerter over korsleddet; (3) setesmerter; (4) pasient som peker på den bakre overlegne iliac ryggraden.
Broadhurst & Bond (1998) inkluderte FABER-testen i studien, og bestemte at den hadde en høy grad av følsomhet og spesifisitet. Van der Wurff et al (2000) presenterer en systematisk metodologisk gjennomgang av pålitelighetsstudier for smerteprovokasjon og bevegelsespalmeringstester, og identifiserer ni studier med akseptable metodiske poeng. Drivkraftstesten ved bruk av lårbenet som spak og Gaenslens test (se nedenfor) ser ut til å ha størst pålitelighet. Resultatene ble imidlertid ikke vist å være jevnt pålitelige og van der Wurff et al (2000) antyder at oppgradering av metodikken av testene ville ikke ha forbedret resultatene.
Laslett & Williams (1994) vurderte påliteligheten av forskjellige provokasjonstester og fant at distraksjon, kompresjon, bakre trykk på lårkraft og torsjon av bekkenet (Gaenslens test) har størst interterapeut-pålitelighet av syv vurderte tester, men at disse må studeres nærmere for å etablere deres diagnostiske kraft.
Freburger & Riddle (2001) fant en viss støtte i litteraturen for følgende smerteprovokasjonstester: FABER-test, palpasjon over sakral sulcus, lårkraft eller bakre skjærprøve, motsto hip bortføring, iliac kompresjon og gapende. De foreslår at i fravær av sterkere bevis, brukes positive smerteprovokasjonstester sammen med pasientens beskrivende informasjon om smertehenvisningsmønstre mot diagnose av sacroiliac joint dysfunction.
Kokmeyer et al (2002) rekruttert 78 forsøkspersoner i en studie for å bestemme påliteligheten til et flertestregime med fem provoseringstester for leddsmertesmerter for dysfunksjon. De beskriver testene, men antyder at de er modifisert, noe som reiser spørsmålet om standardisering. De konkluderer med at bedre statistisk pålitelighet kunne ha ble oppnådd ved å bruke de fem testene i kombinasjon, snarere enn de individuelle testene, og foreslo et regime med tre positive indikatorer i de fem testene. Levin et al (1998, 2001) reiste også standardiseringsspørsmål ved å undersøke konsistensen av kraftvariasjon og kraftfordeling under smerteprovokasjonstester og deres betydning for smerterespons. De konkluderte med at tvangsregistrering ville være et skritt mot standardisering av smerteprovokasjonstestene.
De kontroversielle spørsmålene som er diskutert ovenfor betyr at en rekke forskjellige tester er beskrevet i forskjellige kilder, mange av dem varianter på et felles tema. For å bruke gjeldende bevis støttes for øyeblikket trykkprøvene med låret som spak, FABER-testen og Gaenslen-testen av noen bevis. Andre tester bør anerkjennes som en veiledning til pålitelighet og gyldighet er bekreftet.Det må også erkjennes at smerteprovokasjonstestene ikke er spesifikke fordi de understreker en rekke tilstøtende strukturer rundt hoften, den nedre korsryggen og isjias- og lårbenene (Chen et al 2002). Diagnostisk injeksjon under fluoroskopisk veiledning anses å være gullstandarden for diagnose, men har ulempen med å være en invasiv prosedyre og brukes derfor ikke som et førstelinjevurderingsverktøy (Calvillo et al 2000, Chen et al 2002).
