(Steve McCurry /
National Geographic Society)
•» A Life Revealed «
• National Geographic Online
• Øyenvitne Afghanistan (des. 2001)
• Diskusjon: Verdens oppslagstavler
• Live online transkripsjoner
• Abonner på washingtonpost.com e-post nyhetsbrev
• mywashingtonpost.
com – tilpassede nyheter, trafikk, vær og mer
National Geographic:
Afghan Girl, A Life Revealed
With Steve McCurry
Photographer, National Geographic
onsdag 10. april 2001; 14.00 EDT
April utgave av National Geographic magazine inneholder gjenoppdagelsen av den «afghanske jenta», 17 år etter at fotograf Steve McCurry tok bildet hennes, som ble National Geographic Society «mest anerkjente fotografi i sine 114 -årshistorie. McCurry møtte jenta først med de hjemsøkende grønne øynene i en flyktningeleir i Pakistan i 1984. Gjentatte forsøk på å finne henne igjen og identifisere henne hadde mislyktes frem til januar i år da McCurry og et National Geographic-team gjorde et siste besøk i flyktningeleiren , som var i ferd med å bli revet, og gjennom en rekke kontakter fant henne igjen.
Hun heter Sharbat Gula, og bor i Afghanistan sammen med sin mann og tre barn. Historien om McCurrys søk og hans gjenforening med Gula vises i utgaven av National Geographic-magasinet i april 2002, som er tilgjengelig på aviskiosker nå. Utgaven inneholder også en artikkel om Tibet med fotografier av McCurry.
McCurry, som tilbringer seks til åtte måneder i året på oppdrag, var online onsdag 10. april klokken 14 EDT for å snakke om å finne Sharbat Gula igjen og hans liv som fotojournalist.
McCurry «s 22 -årskarrieren som en prisbelønt fotojournalist har ført ham til mange områder av sivile og internasjonale konflikter, inkludert Jemen, det tidligere Jugoslavia, Kambodsja, Beirut, Filippinene, Sri Lanka, Afghanistan og Kashmir. Han beskriver seg imidlertid ikke som krigsfotograf. Han fokuserer i stedet på de menneskelige konsekvensene av krig, og viser ikke bare hva krigen imponerer i et landskap, men heller det menneskelige ansiktet.
«Jeg ser etter det ubeskyttede øyeblikket, den essensielle sjelen som kikker ut, opplevelsen er etset på en persons ansikt,» sier han.
Transkripsjonen følger.
Redaktørens merknad: Washingtonpost.com-moderatorer beholder redaksjonell kontroll over Live Online-diskusjoner og velger de mest relevante spørsmålene for gjester og verter; gjester og verter kan nekte å svare på spørsmål.
washingtonpost.com: Diskusjonen starter et øyeblikk.
washingtonpost.com: Steve McCurry blir med oss i dag fra Tokyo.
Springfield, Va .: Mr. McCurry,
Er det litt bittert søtt å ha funnet den du lette etter, etter alle disse årene med søk? Føler du at en stor del av deg nå er lagt til hvile?
Takk.
Steve McCurry: Vel, jeg har en følelse av lettelse. I så mange år var det dette spørsmålet om hvordan denne unge jenta var? Utgytingen fra hele verden var forbløffende, så faktisk er jeg glad for at jeg endelig har svaret og endelig kan få en sjanse til å hjelpe noen og forhåpentligvis gjøre en forskjell i andres liv på en positiv måte. br>
Alexandria, Va .: Dette er en fantastisk historie. Det ser ut til at hun har hatt et ganske vanskelig liv. Var hun glad for å bli funnet, og likte hun å posere igjen?
Steve McCurry: Jeg tror at hun var nysgjerrig på hvorfor disse utlendingene lette etter henne, og jeg tror også at familien hennes syntes dette kunne være en flott mulighet for dem. Tross alt brukte hun 10 timer på å reise over tøffe veier fra Afghanistan til møt oss i Pakistan.
Det å fotografere kvinner i denne konservative kulturen er generelt uaktuelt. Men jeg tror hun og mannen hennes, igjen, følte at dette kunne være en flott mulighet. Som du sikkert leste i historien, mannen tjener mindre enn $ 1 om dagen for å jobbe som baker, så all økonomisk hjelp ville være en gave de kulturelle forbeholdene tror jeg fordelene oppveide alt annet.
Rockville, Md .: Fikk Sharbat Gula penger for å bli fotografert første eller andre gang?
Steve McCurry: Da vi startet dette søket og under søket, ble det ikke nevnt penger til henne eller hennes familie. Imidlertid hjalp vi henne med øyeblikkelig medisinsk behandling for mannen hennes og barna hennes. Jeg kjøpte også datteren hennes en symaskin første gang jeg møtte henne fordi hun ba om det fordi hun ønsket at datteren hennes skulle lære et yrke eller en ferdighet. Men det var ingen betaling for bildet som sådan. Imidlertid tror jeg vi gjorde det klart for henne at vi ønsket å ta noen dramatiske skritt for å gjøre livet hennes bedre. Vi startet en umiddelbar diskusjon om dette.
Arlington, Va.: Hei Steve,
Hvordan overvinner du kulturelle forskjeller på alle oppgavene dine for å fordype deg dypt i en persons historie og liv? Dette virker vanskelig å gjøre, og blir sannsynligvis lettere med praksis, men er ikke i kontakt med mennesker og gjør dem komfortable nok til å ta fotografiet sitt en kunst i seg selv? Som et eksempel virker Sharbat veldig skremt og urolig (noe som er veldig effektivt for bildet), så hvordan fikk du henne til å overholde hvis hun følte disse tingene?
Takk for ditt gode arbeid.
Steve McCurry: Det er interessant at du vil lese følelsene inn i uttrykket hennes. Det er tvetydigheten ved fotografering er en av de store tingene ved å tolke et bilde. Hennes eksakte følelser i det opprinnelige 1984-bildet har alltid vært litt av et mysterium. Selv om hun gikk med på å bli fotografert i februar, som du leste, kunne vi ikke ha gjort det uten hennes manns tillatelse. Uansett hvilken følelse du ser i ansiktet hennes var naturlig og hva hun tilfeldigvis følte i det øyeblikket. Jeg tror det trusler ville ikke være en korrekt karakterisering av situasjonen.
Polen: Folk som er et webforum for den polske utgaven av National Geographic, argumenterer for nøyaktigheten av identifikasjonen.
De sier at overleppen og nesen er av en annen kvinne. Også øyeutseendet hennes er ikke så skarpt og lyst. Haken er formet annerledes, og forskjellige er de generelle proporsjonene i ansiktet. Kvinnen på det første bildet hadde store øyne, den andre kvinnen tror ikke.
Dessuten tror mange av dem ikke på din bruk av den påståtte ansiktsgjenkjenningsprogramvaren. Kan slik programvare eksistere? Hva heter navnet og forfatterne bak implementeringen og teorien som støtter denne programvaren? På hvilket grunnlag kunne leserne anta at det er pålitelig?
Det er viktig for dem, ettersom mange erklærte platonisk kjærlighet til hennes primerutseende, og de er redde for at hun kunne ha vært et uvirkelig, kortvarig fenomen som eksisterte et kort øyeblikk i historien, bare for formålet med å ta det eksepsjonelle fotografiet.
Vil du svare på disse innvendingene?
PS Jeg vil videresende svaret ditt til det offentlige nettforumet til den polske utgaven av National Geographic, hvor de nevnte spørsmålene har sitt utspring fra.
Steve McCurry: Jeg trengte ikke noe vitenskapelig bevis for å bekrefte at dette virkelig var den samme jenta jeg fotograferte i 1984. Hvis du ser nøye på arr på nesebroen og flere av føflekker – – som jeg forstår generelt ikke endrer seg, uansett alder – dette var noen av tingene, som sammen med hennes erindring om den morgenen i 1984.
Hvis jeg ser i speilet og husker hvordan jeg så ut i 1984 og slik jeg ser ut i dag. Dessverre er forskjellen ganske dramatisk. I «84 hadde jeg et tykt hode av brunt hår, og i dag er det meste borte og stort sett grått.
Men igjen tror jeg at folk har en tendens til å endre seg over nesten to tiår.
Washington, D.C .: I utgaven siteres Sharbat for å si at hun var sint fordi du tok bildet hennes tilbake på 80-tallet. Hvordan håndterer du slike situasjoner? Jeg vet at du ba henne om tillatelse, men føler du noen gang at bilder kan utnytte motivene? Hvordan takler du disse følelsene? Takk.
Steve McCurry: Jeg hadde tillatelse fra henne og mannen til å ta disse fotografiene, og jeg tror at det faktum at hun reiste 10 timer fra landsbyen sin i Afghanistan for å møte oss i Peshawar, Pakistan, taler for seg selv. Uten hennes eksplisitte tillatelse sammen med ektemannen hadde det åpenbart vært umulig å – ikke bare fotografere henne – men å møte henne.
Bethesda, Md .: Hvorfor kommer vi kan vi spore opp denne afghanske kvinnen med hjerteslag, men vi kan ikke spore Osama bin Laden?
Kanskje vi bør sende de geografiske representantene (eller AARP, de finner alle) for å lete etter Osama.
Takk.
Steve McCurry: Hvis du leser The Observer-stykke på ca. for en og en halv måned siden ville du ha lært at Sharbat Gula underviste Osama bin Ladens døtre – og jeg mistenker at han fortsatt ville være i den samme landsbyen i nærheten av Tora Bora. Faktisk er jeg på vei tilbake på den måten i løpet av et par uker og prøver å tjene inn den belønningen på $ 25 millioner. Vil du bry deg om å bli med meg?
Jeg tror måten vi faktisk fant henne på var å bare vise fotografiet hennes fra 1984 til mange av flyktningene som fremdeles bor i den leiren i Peshawar. Den store pausen kom fra å vise bildet til de eldste i leiren. Når vi hadde samarbeidet og respekten, klarte vi til slutt å finne henne.
Boston, messe: Hi- Hva er metoden din for å tjene folks tillit før du tar bildet deres? Begynner du å skyte med en gang, eller tar du det sakte? Takk.
Og hvilke spesielle prosjekter har gitt deg den mest personlige tilfredsstillelsen?
Steve McCurry: Jeg tror det å fotografere mennesker i disse kulturene, eller faktisk hvor som helst i verden, bare er et spørsmål om å behandle mennesker med verdighet og respekt.Og bli komfortabel med mennesker og nyte å snakke med dem og være sammen med dem. Ofte kan en sans for humor gjøre underverker med å sette folk i ro og gjøre dem avslappede.
Jeg tror du bare må glede deg over å møte mennesker, og det er ikke mer komplisert enn det.
Jeg tror at hvis jeg kunne nevne tre av de mest interessante historiene jeg har jobbet med, ville det være Gulfen Krig, mitt siste arbeid med tibetanere, som var i april 2002-utgaven av National Geographic og, kanskje, mine 17 turer til Afghanistan de siste 22 årene.
Rockville, Md .: Er det virkelig sant at kvinnen aldri så bildet hennes og aldri visste hvor kjent det hadde blitt? Og er det også sant at hun aldri hadde blitt fotografert igjen etter at du tok bildet hennes da hun var 14? Disse historiene flyter rundt der, og det ville være flott om du kunne oppklare forvirring om disse fakta. Takk skal du ha.
Steve McCurry: Dette er absolutt riktig informasjon. Afghanske landsbyboere har liten eller ingen erfaring med fotografering – spesielt den kvinnelige delen av befolkningen, så hun ble aldri fotografert før eller siden de to gangene jeg fotograferte henne.
Dupont Circle, Washington, D.C .: Hei Steve,
Jeg har virkelig likt å følge historien om afghansk jente. Da, som nå, fungerer hun som et mektig image og representant for uroen i Afghanistan.
På en annen tone: Jobber du tett med andre National Geographic-fotografer? Hvordan fordeles historier blant dere? Hvor mye innspill får når det gjelder å plukke historier å fotografere? Jeg er en stor fan av en av kollegene dine, Joel Sartori, som gjorde et flott stykke om Madidi i Bolivia. Gjør dere alle en klike med kule fotografer? Samarbeider du noen gang om prosjekter?
Steve McCurry: Joel er faktisk ikke bare en flott fotograf, han er også en veldig hyggelig fyr. Jeg har mange gode varige vennskap med en rekke National Geographic-fotografer. Jeg vil ofte skrive mine egne forslag til historier, historier som jeg brenner for og som har spesiell betydning for meg.
De siste 22 årene har de fleste av historiene ført meg til Asia, som er den delen av verden som snakker mest til meg og som jeg synes er mest fascinerende. Jeg tror det beste arbeidet på Geographic gjøres av disse fotografene som har en sterk interesse for deres spesielle emne.
New York, N.Y .: Kjære Steve Jeg heter Jan Schultz. Vi gikk på videregående sammen. Jeg bor nå i Florida med hunden min, Scooter. Husker du meg?
Steve McCurry: Jeg husker faktisk at jeg gikk på skole med deg på Penn State University. Jeg tror vi pleide å gå på film sammen nå og da. Jeg tror vi gikk for å se Citizen Kane eller noe av den typen. Jeg må innrømme at jeg har allergi mot hunder, men jeg elsker katter, men jeg kommer ganske bra overens med katter.
Ontario, Canada: Hva var hennes reaksjon på å bli fortalt om bildets popularitet?
Jeg forestiller meg at det var som å finne en lang mistet slektning som hele tiden lette etter henne i et raskt ansiktshav. Husket hun deg? Hva synes barna og mannen hennes om populariteten hennes?
Hva var din reaksjon på hva hun har blitt i løpet av livet – av hennes livsstil, vanskeligheter, hvis noen, etc.
Steve McCurry: Hun husket meg fordi dette var den eneste gangen i livet hennes hun hadde noen gang blitt fotografert og muligens den eneste utlendingen hun noen gang hadde kommet i kontakt med, men jeg synes ikke fotografiet har hatt stor betydning for henne. Husk at hun er analfabeter, og magasiner, aviser og fjernsyn er ikke en del av hennes verden. Hun hadde aldri hørt om National Geographic Magazine, og jeg tror hennes reaksjon var likegyldighet blandet med litt forlegenhet og nysgjerrighet eller forvirring.
Hun har virkelig hatt et veldig vanskelig liv. Foreldrene hennes ble drept da hun bare var et lite barn. Men historien hennes er ikke mye annerledes enn mange av de millioner av andre afghanere som også har lidd og hvis historier kanskje aldri blir fortalt. Hvis vi kan utgjøre en liten forskjell i livet hennes på en positiv måte, vil dette være bra. Men historien hennes er duplisert bokstavelig talt millioner av ganger, og vi må holde kursen og hjelpe disse menneskene gjennom dette mørke kapitlet i deres historie.
Albany, N.Y .: Jeg så spesialen din på TV, og du sa at donasjoner ble akseptert. Hvor kan donasjoner sendes og hva skal de brukes til? Takk skal du ha.
Steve McCurry: Donasjonene er til det afghanske jentefondet og skal gå til afghanske jenter i den alderen rundt 12 til 20. Ideen er å målrette noen av disse jentene som gikk glipp av utdannelse under Taliban-regimet. Dette fondet er atskilt fra Sharbat Gula og er virkelig rettet mot afghanske jenter over hele landet.
Du kan få adressen fra nettstedet National Geographic.
Capitol Hill, Washington, D.C.: Sharbat Gula ser ut til å ha hatt et trist liv, selv om jeg antar at dette ikke er en uvanlig opplevelse for kvinner i hennes generasjon. Artikkelen i National Geographic fikk henne til å høres veldig sympatisk ut for Taliban og trakk seg mot hennes uheldige mye i livet. Jeg vet at hun nevnte håp om at barna hennes skulle bli utdannet og få et bedre liv. Hva betyr det konseptet for henne?
Steve McCurry: Igjen, dette er en mor med sine tre barn som bor i en veldig liten landsby i Afghanistan som ikke har strøm, og når de vil ha vann, må de ut til brønnen og tegne det . Jeg tror konseptet hennes om fred og sikkerhet bare er i stand til å leve livet sitt uten trussel om bombardement. Dette er veldig enkle mennesker, og de vil bare være alene. Det er sant at mange av folket i Afghanistan, spesielt blant pashtunene, var sympatiske med Taliban – først og fremst fordi de opprettet en sikkerhet. Dessverre gikk de litt nøtter og begynte å terrorisere minoritetsgrupper og tok seg selv altfor alvorlig. Og ignorert alt som har med menneskerettigheter å gjøre.
Falls Church, Va: Hva har vært ditt farligste øyeblikk som fotojournalist?
Steve McCurry: Uten tvil, den farligste tiden i fotokarrieren min var å ta luftfotografering over en innsjø i Slovenia. Og krasje inn i den innsjøen og nesten druknet. Det var en av de tilfellene der du vet at du kommer til å dø, og du skulle ønske du kunne spole tilbake båndet. .
Ellers var det hver dag farlig å dekke krigen i Afghanistan, og ofte må du stille spørsmål ved sunn fornuft for å være der i utgangspunktet.
Takoma Park, Md .: Jeg leste National Geographic-artikkelen din om Sharbat Gula. Det er utrolig at du fant henne. Vi har hennes første bilde på kjøleskapet vårt hjemme. Har hun kopier av bildene du tok av henne? Sendte du henne artikkelen om henne, slik at noen kan lese den for henne ( og kanskje en dag kan hun lese den selv)?
Steve McCurry: Ja, vi la igjen en kopi av originalnummeret fra 1984 med bildet hennes på omslaget. Vi har jobbet med en utmerket pakistansk journalist som ville oversett gjerne dette til henne. Selv om hun ikke er sitert i historien, men likevel, ville hun sannsynligvis være interessert i å vite om stykket fra det nummeret.
Steve McCurry: Takk for dine spørsmål og din interesse. La «prøver å være årvåken om denne situasjonen.
