Empire of Mali var et av de største imperiene i Vest-Afrikansk historie, og på sin høyeste spenner det fra Atlanterhavskysten til sentrale deler av Sahara-ørkenen. Empire ble grunnlagt i 1235 e.Kr. av den legendariske kongen Sundiata og varte til begynnelsen av 1600-tallet. Imperiets mest berømte hersker ble kalt Mansa Musa, og tidskritikere skrev at da han reiste til Mekka på en pilegrimsreise, distribuerte han så mye gull at han forårsaket stor inflasjon i ti år.
Historie
Mali-imperiet oppsto med konsolideringen av flere små Malinké-riker i Ghana rundt områdene i den øvre Niger-elven. Det meste av det som er kjent om Malis imperiums tidlige historie ble samlet inn av arabiske forskere på 1300- og 1400-tallet. En konge ved navn Sumanguru Kanté styrte Susu-riket, som hadde erobret Malinké-folket tidlig på 1200-tallet. Kongen kjent som Sundiata (også stavet Sunjata) organiserte Malinké-motstanden mot Susu-riket, og Sundiata antas av mange historikere, som Conrad David og Innes Gordon, å ha grunnlagt Mali da han beseiret Sumanguru Kanté i 1235.
Utviklingen av imperiet begynte i hovedstaden Niani, som også tilfeldigvis var fødestedet til imperiets grunnlegger og kong Sundiata. Sundiata bygde et enormt imperium som strakte seg fra Atlanterhavskysten sør for Senegal-elven til Goa øst for Midt-Niger-svingen.
Økonomi og samfunn i Mali-imperiet
The Mali-imperiet besto av ytterområder og små riker. Alle disse kongedømmene lovet lojalitet til Mali ved å tilby årlige hyllest i form av ris, hirse, lanser og piler. Mali blomstret av skatter som ble samlet inn fra innbyggerne, og alle varer som ble brakt inn og ut av imperiet ble tungt beskattet mens alle gullklumper tilhørte kongen. Imidlertid kunne gullstøv handles, og på visse tidspunkter ble gullstøv brukt som valuta sammen med salt og bomullsduk. Cowrie-skjell fra Det indiske hav ble senere brukt som valuta i den indre handelen i Vest-Sahara.
Mali, og spesielt byen Timbuktu, var kjent som et sentrum for læring og spektakulær arkitektur som Sankara Madrassa – et flott læringssenter – og University of Sankore som fortsatte å produsere mange astronomer, lærde og ingeniører lenge etter slutten av imperiet i Mali. Fransk kolonial okkupasjon anses å ha bidratt til universitetets tilbakegang i utdanningskvaliteten.
Mens Mali var et monarki styrt av Mansa eller Master, var mye av statsmakten i hendene på domstolstjenestemenn. Dette betydde at imperiet kunne overleve flere perioder med ustabilitet og en rekke dårlige herskere. Mali-imperiet var også et multietnisk og flerspråklig imperium, og islam var den dominerende religionen.
Ledelse
Malis herskere vedtok tittelen ‘Mansa’. Malis grunnlegger, Sundiata, etablerte seg fast som en sterk leder i både religiøs og sekulær forstand, og hevdet at han hadde en direkte forbindelse til ånder i landet, og dermed gjorde ham til forfedrenes verge. Hans imperium strakte seg fra utkanten av skogen i sørvest gjennom Grovland Malinké til Sahel og Sør-Sahara havnene i Walatta og Tandmekka, og arabiske forskere anslår at Sundiata regjerte i ca 25 år og døde i 1255. p>
Til tross for den store omfanget av Mali-imperiet ble det ofte plaget av utilstrekkelig ledelse. Likevel anses Sundiatas sønn Mansa Wali, som ble neste konge, å ha vært en av de mektigste herskerne i Mali. Mansa Wali ville i sin tur etterfølges av broren Wati, som ble etterfulgt av broren hans kalt Kahlifa. Kahlifa ble sett på som en spesielt dårlig hersker, og noen forfattere beskriver hvordan han ville bruke buer og piler for å drepe folk for underholdning. På grunn av sin uregelmessighet ble Kahlifa avsatt og erstattet av et barnebarn av Sundiata ved navn Abu Bakr. Abu Bakr hadde blitt adoptert av Sundiata som en sønn, selv om han var barnebarn og sønn av Sundiatas datter, noe som ville ha styrket hans krav på tronen sterkt.
Ledelsesproblemet i det maliske imperiet ville fortsette etter oppstigningen av Abu Bakr. Abu Bakr ble avsatt i et kupp av en mann ved navn Sakura, som enten var en slave eller en militær kommandant. Den lave staturen av Sakura innebærer kanskje at den kongelige familien hadde mistet mye av sin popularitet blant Sakuras regjeringstid ville imidlertid også være urolig; etter at han hadde konvertert til islam, foretok Sakura en pilegrimsreise til Mekka, men ble drept av Danakil-folket under hjemreisen mens han var i byen Tadjoura. Det er omstridt hvorfor Sakura var i Tadjoura, da det ikke var en naturlig vei å ta når han kom tilbake fra Mekka til Mali, og også av hvilke grunner han ble drept.Noen antyder at han ble drept fordi Danakil ønsket å stjele gullet hans.
Sakuras oppgang til makten viser oss også at den regjerende familien, og Mansa, hadde begrenset makt i Mali-imperiet og at offiserene av retten utøvde betydelig makt i sammenligning. Mali-riket var organisert i provinser med en streng hierarkisk struktur der hver provins hadde en guvernør, og hver by hadde en borgermester eller mochrif. Store hærer ble utplassert for å stoppe opprør i de mindre kongedømmene og for å beskytte de mange handelsrutene. Desentraliseringen av makten til lavere nivåer av myndighetsbyråkrati gjennom rettsoffiserer, sammen med en streng hierarkisk struktur, var en del av hvorfor det maliske imperiet var så stabilt til tross for en rekke dårlige herskere. Til tross for krangel i den herskende familien, betydde devolusjonen av statsadministrativ makt gjennom lavere strukturer at imperiet kunne fungere ganske bra. I tider med gode herskere ville imperiet utvide sitt territorium og gjøre det til et av de største imperiene i vestafrikansk historie.
Den berømte Mansa Musa
Det var i denne sammenheng at Empire av Malis mest berømte hersker, Mansa Musa, steg opp til tronen. Det diskuteres av historikere om Mansa Musa var barnebarnet til en av Sundiatas brødre, og dermed gjorde han til Sundiatas grand-nevø, eller om han var barnebarnet til Abu Bakr. Det man vet er at Mansa Musa konverterte til islam og gjennomgikk en pilegrimsreise til Mekka i 1324, ledsaget av 60 000 individer og store mengder gull. Hans generøsitet var visstnok så stor at da han forlot Mekka, hadde han brukt hvert gullstykke han hadde tatt med seg, og måtte låne penger til hjemreisen.
Mansa Musa var kjent for å være en klok og effektiv hersker, og en av hans største prestasjoner var hans bestilling av noen av de største bygningene i Timbuktu. I 1327 ble den store moskeen i Timbuktu bygget, og Timbuktu skulle senere bli et læringssenter. På slutten av Mansa Musas regjeringstid hadde han bygget og finansiert Sankara Madrassa, som senere blir et av de største læringssentrene i den islamske verden, og det største biblioteket i Afrika på den tiden. Det anslås at Sankara Madrassa har plassert mellom 250 000 og 700 000 manuskripter, noe som gjør det til det største biblioteket i Afrika siden det store biblioteket i Alexandria. Noen kilder hevder at Mansa Musa under sin regjeringstid erobret 24 byer med det omkringliggende landet, og utvidet dermed imperiet kraftig. Mansa Musa anslås å ha dødd i 1337, og vil overføre tittelen Mansa til sønnen Mansa Maghan.
Den store moskeen i Timbuktu
Mali-imperiets tilbakegang
Perioden 1360 – 1390 var en tid med problemer for imperiet i Mali. Imperiet led under flere dårlige herskere med korte regjeringer. Tronen byttet hender mellom flere medlemmer av den herskende familien og ble på et tidspunkt grepet av en mann ved navn Mahmud, som ikke var fra Mali eller en del av den herskende familien. Til slutt klarte Mansa Mari Djata II å gjenvinne tronen for det regjerende dynastiet, men hans despotiske styre ødela staten. Som tidligere år var det en domstolsoffiser som brakte imperiet tilbake på sporet etter en serie dårlige herskere. Mari Djarta, en ‘wazir’ (minister), tok makten og regjerte, i det vesentlige som regent, gjennom kong Mansa Musa II. Under regjeringen til Mari Djarta (også kjent som Mari Djarta III) ville Mali-imperiet gjenopprette noe av den makten det hadde mistet i løpet av de foregående 30 årene av misforståelse og borgerkrig.
Mansa Musa II døde i 1387 og ble etterfulgt av broren Mansa Magha II, som også ville være marionetten til mektige hoffembetsmenn. Etter et år ble Mansa Musa II drept, og dermed endte linjen av konger som nedstammet fra Mansa Musa I. Dette utløste nedgangen til Mali-imperiet, og i 1433 ble byen erobret av tuareg-nomader. I de neste 100 årene ville imperiet sakte vike for Songhay-erobrerne fra øst, og på 1500-tallet hadde det blitt redusert til bare dets Malinké-kjerneområder. I løpet av 1600-tallet hadde Mali brutt seg inn i en rekke mindre uavhengige høvdinger, og dermed var Mali-imperiet ikke lenger den supermakten det hadde vært i sin beste alder. 1974. Sunjata: Three Mandinke Versions. School of Oriental and African Studies University of London. Male Street, London. Side 1. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 17. ↵
Gordon. 1974. Sunjata: Three Mandinke Versions. School of Oriental and African Studies University of London. Male Street, London. Side 1. ↵
Innes, Gordon. 1974. Sunjata: Three Mandinke Versions. School of Oriental and African Studies University of London. Male Street, London. Side 1. ↵
Ibid. ↵
Shuriye, Abdi O. og Ibrahim, Dauda Sh. 2013.»Timbuktu Civilization and its Significance in Islamic History» i Mediterranean Journal of Social Sciences MCSER Publishing, Roma-Italia Vol 4 nr. 11. oktober 2013. Side 697. ↵
Ibid. Side 698. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 44. ↵
Ibid. ↵
Ibid .. ↵
Levtzion, N. 1963. «The Thirente- and Fourteenth-Century Kings of Mali» i Journal ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 344. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 345 .. ↵
Ibid. ↵
Beckingham, C.F. 1953. «Bulletin of the School of Oriental and African Studies» in African Studies. Bulletin of School of Oriental and African Studies / Volum 15 / Utgave 02 / juni 1953, s 391-392. ↵
Ibid . ↵
Ibid. ↵
McDowell, Linda og Mackay, Marilyn. 2005. Lærerveiledning for fortidens verdenshistoriske samfunn. Portage og Main Press. Winnipeg, Canada. Side 246. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 17. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Shuriye, Abdi O. og Ibrahim, Dauda Sh. 2013. «Timbuktu Civilization and its Significance in Islamic History» i Mediterranean Journal of Social Sciences MCSER Publishing, Roma-Italy Vol 4 nr. 11. oktober 2013. Side 697. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 351. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. ↵
Ibid. Side 56. ↵
Ibid. ↵
Hunwick, John O. 2000. «Timbuktu» i Encyclopaedia of Islam. Volum X (2. utg.) , Leiden: Brill, s. 508–510. Side 508. ↵
Ibid. ↵
