Foto:
«Hva skal du fortelle Ben om dette når han blir voksen?» spør min venn, forferdet over situasjonen vår og den potensielle psykologiske skaden den kan påføre vår to år gamle sønn. At dette er akkurat slik mamma og pappa liker det?
Min mann, Jason og Jeg har det vi liker å kalle en ordning. Det er litt utenfor normen, men det er noe jeg tror mange par hemmelig lengter etter, men er for skamfulle til å innrømme. Sannheten er at vi gjør det.
Vi har separate soverom.
Annonse
Det hele startet uskyldig nok. Jeg har aldri vært en god sovende (les: har slitt med forferdelige anfall av søvnløshet i mer enn 20 år, og ja, jeg har prøvd frickin ‘melatonin!). Og Jason – det er ingen måte å si dette pent – er en snorker. En episk snorker, faktisk. Som i, søsteren min. var over en gang og satt nede i stuen vår mens Jason tok en lur oppe.
«Hva er den lyden?» hun spurte meg. «Er det noe galt med ovnen din?»
Snorere og søvnløshet går ikke bra sammen, slik det skjer. I løpet av det første tøffe året vårt frieri, kombinert kombinasjonen av adrenalin fra en ny romantikk med min ekspertbruk av sovemedisiner og patenterte hode-i-den-andre-enden-av-sengen-med-føttene-i-ansiktet-bevegelsen, holdt freden. (Jeg kunne også periodevis flykte til mitt eget hjem å gjøre opp for sexy søvnløse netter ved siden av godstoget.) Men når vi var gift og jeg var gravid, var alle spill av. Medisinene var ute, og det samme gjorde Jason. Vi satte opp en koselig liten ferie for ham i kjelleren av leien vår. (Hva? Det hadde tepper!) Vi koset oss i det eneste trist lille kjellerrommet hans, hørte på BBC-radioprogrammer som 80-åringer, og så smug jeg meg bort til soverommet mitt etter at han droppet. Hvordan skulle jeg vite at han sovnet? Vel, skjønner, det var snorkingen.
Og selv om jeg savnet ideen om å dele en seng som et vanlig par, gjorde jeg det ikke t reall y savner virkeligheten. I mellomtiden sendte Jason meg memer som: «Jeg elsker deg mer enn å ha sengen helt for meg selv,» og spurte meg søvnig hvorfor jeg måtte dra. Vi kjøpte huset vårt da jeg var fire måneder oppe i duffen med Ben, og vi dekorert to soverom: ett for ham og et for henne. (Jeg fikk det større selvfølgelig.)
«Jeg skulle ønske jeg kunne ha mitt eget soverom,» tilsto en venns mann. Og i små Toronto-hus virket ideen om ditt eget rom i det hele tatt som en luksus. Men samtidig som jeg kunne dekorere hver til vår egen smak – folie blomster tapet for meg; mod lilla møbler for ham – føltes som dekadensens høyde, vi skjønte ikke den virkelige omfanget av vårt onde geni før Ben ble født. Vi dro den lille bassinet hans mellom rommene våre, og mens mamma vanligvis hadde nattvakt i begynnelsen, var det noen ganger en pappakveld. Da han ble eldre og flyttet inn i en barneseng på sitt eget rom, lekte vi varm potet med babymonitoren. Og gjett hva? Den andre personen fikk sove lykkelig gjennom det hele.
Annonse
To år senere lever vi fortsatt vår separate fred. Jeg vil ikke si at jeg ikke savner intimiteten som kommer fra å dele en seng med partneren din (selv om den ekstra fordelen av å kunne sove på ditt eget rom etter at du har kjempet om hvilken tur det var å bade tiden kan ikke overvurderes). Og ja, det plager meg når Jason forteller meg at jeg har blitt erstattet av en pute. Men gjett hva som er verre for et forhold enn å ikke dele en seng? Å være utmattet og gretten hele tiden fordi du har brukt hele natten på å si: «Kjære? Kjære? Kan du snu? Kjære?» Jason blir heller ikke spesielt rørt av min forklaring om at det å legge en pute (lett!) Over ansiktet er en praktisk løsning på et åpenbart problem.
Men hva med elefanten i rommet, Sexet? , vi fremdeles besøker, og la meg introdusere deg til sofaen vår gode venn. Jeg synes det er ganske solid — nesten godt nok til å sove på.
En versjon av denne artikkelen dukket opp i februar 2013-utgaven med overskrift «En egen fred,» s. 32.
