Beregning av karbonavtrykk
Karbonavtrykk er forskjellig fra et lands rapporterte utslipp per innbygger (for eksempel de som er rapportert under FNs rammekonvensjon om klimaendringer). I stedet for klimagassutslippene knyttet til produksjon, fokuserer karbonfotavtrykk på klimagassutslippene knyttet til forbruk. De inkluderer utslipp knyttet til varer som importeres til et land, men som produseres andre steder, og generelt tar utslipp i forbindelse med internasjonal transport og skipsfart, som ikke blir tatt med i standard nasjonale varelager. Som et resultat kan et lands karbonavtrykk øke selv når karbonutslippene innenfor landegrensene synker.
Karbonavtrykket per innbygger er høyest i USA. I følge Kullsyreinformasjonsanalysesenteret og FNs utviklingsprogram, hadde den gjennomsnittlige innbygger i USA i 2004 et karbonavtrykk per innbygger på 20,6 tonn (22,7 kort tonn) CO2-ekvivalent, omtrent fem til syv ganger det globale gjennomsnitt. Gjennomsnitt varierer sterkt over hele verden, med høyere fotavtrykk generelt hos innbyggere i utviklede land. Det samme året hadde Frankrike et karbonavtrykk per innbygger på 6,0 tonn (6,6 kort tonn), mens Brasil og Tanzania hadde karbonavtrykk på 1,8 tonn (ca. 2 kort tonn) og 0,1 tonn (0,1 kort tonn) CO2-ekvivalent, henholdsvis.
I utviklede land utgjør transport og husholdningsenergibruk den største komponenten i individets karbonavtrykk. For eksempel var omtrent 40 prosent av de totale utslippene i USA i løpet av det første tiåret av det 21. århundre fra disse kildene. Slike utslipp inngår som en del av individets «primære» karbonavtrykk, som representerer utslippene som et individ har direkte kontroll over. Resten av et individs karbonavtrykk kalles det «sekundære» karbonavtrykk, som representerer karbonutslipp knyttet til forbruket av varer og tjenester. Det sekundære fotavtrykket inkluderer karbonutslipp fra matproduksjon. Den kan brukes til å redegjøre for dietter som inneholder høyere andeler kjøtt, noe som krever større mengde energi og næringsstoffer å produsere enn grønnsaker og korn, og matvarer som har blitt transportert lange avstander. Produksjon og transport av forbruksvarer er ytterligere bidragsytere til det sekundære karbonavtrykket. For eksempel inkluderer karbonavtrykket til en flaske vann CO2 eller CO2-ekvivalenten som slippes ut under produksjonen av selve flasken pluss mengden som slippes ut under transporten av flasken til forbrukeren.
En rekke forskjellige Det finnes verktøy for å beregne karbonavtrykk for enkeltpersoner, bedrifter og andre organisasjoner. Vanlige metoder for beregning av organisatoriske karbonavtrykk inkluderer Greenhouse Gas Protocol, fra World Resources Institute og World Business Council for Sustainable Development, og ISO 14064, en standard utviklet av International Organization for Standardization som spesifikt handler om klimagassutslipp. Flere organisasjoner, som US Environmental Protection Agency, Nature Conservancy og British Petroleum, opprettet karbonkalkulatorer på Internett for enkeltpersoner. Slike kalkulatorer gjør det mulig for folk å sammenligne sine egne estimerte karbonavtrykk med det nasjonale gjennomsnittet og verdensgjennomsnittet.
