The Black Mountains, en del av Breacon Beacons National Park, i Wales, Jones hovedstad i verden. (Foto: Nick / flickr)

I 2006 steg 1224 Joneses ned til byen Cardiff i Wales med bare ett oppdrag: å være seg selv.

Ved ankomst til byens Millennium Center ble de møtt med liveopptredener av Grace Jones og operasopranen Dame Gwyneth Jones. Video-meldinger om støtte ble sendt av skuespilleren Catherine Zeta-Jones og sangeren Tom Jones. På slutten av kvelden hadde de vellykket knust rekorden for den største samlingen av mennesker med samme etternavn i verden, mer enn en dobling av den forrige innsatsen som ble holdt av Norbergs i Sverige.

Valget av Wales for en slik innkalling var en no-brainer. Jones er et av de mest populære etternavnene i verden, men Wales er Jones hovedstad. Nærmere 15 prosent av befolkningen deler etternavnet, noe som skaper en virkelig overflod av Joneses i det lille landet. Faktisk da Wales deltok i Six Nations Rugby Championship i 2008, var det syv spillere på 15-mannslaget som het Jones, og forårsaket sporadiske vanskeligheter for kommentatorene.

Tom Jones, en av de mer berømte walisiske Jonesene. (Foto: Nick Webb / flickr)

Vi definerer oss etter navnene våre. De er tegn på vår individualitet, ord valgt bare for oss, ved fødselen. Så hva skjedde som tillot en viktoriansk slektsforsker å erklære at navnet Jones «er i Wales en evigvarende inkognito»? Hvordan er det å bo på et sted, der, ifølge den samme slektsforskeren, noen som roper navnet ditt på gaten «vil indikere ingen spesielt «?

Frem til midten av 1400-tallet blomstret Wales med et forbløffende utvalg av nomenklatur. Dette skyldtes til dels den walisiske kongen fra det 9. århundre og den øverste kapellen Hywel den gode. , som erklærte at for å eie land måtte waliserne spore sine etterkommere tilbake til de opprinnelige eierne av landet. Med tillegg av det praktiske partisippet «ap» (som betyr «sønn av») ble navn bærbare slekter som ble brukt til å liste opp en personens forfedre. Disse patronymiske navnene kunne kjøre på ubestemt tid, slik at et håndtak som ‘Iwan ap Gwalchmai ap Gruffud ap Milyr ap Llewelyn ap Gwasmihangel’ ikke hadde vært uvanlig.

Grace Jones, wh o utført i 2006 i Cardiff som en del av det største forsøket på mennesker med samme etternavn i verden. (Foto: Aurelien Guichard / flickr)

Imidlertid ble disse spittende gjennomvåtne forfedrenes dødsfall i 1536 da Henry VIII – selv neppe en modell for medfølgende originalitet – bestemte seg for å innlemme Wales i nabolandet England. Union of Act som ble utarbeidet erklærte at engelsk ville være domstolens eneste språk, og at de som bruker det walisiske språket, får forbud mot å ha offentlig verv. Tidligere ble foreldre som ville ha oppkalt barnet sitt etter de gamle hedenske heltene og gudene i Wales, som Llywarch eller Gwalchmai, nå tvunget til å velge fra en liten kurv med politisk hensiktsmessige anglisiserte navn som John og David.

Å legge til den generelle angsten rundt Wales døpefonter var det faktum at Henry nettopp hadde klyvet England fra den katolske kirken, så spark-ass konsonant-tunge katolske andakt navn som Gwasdewi (hengiven av St. David) eller Gwasmihangel (tilhenger av erkeengelen Michael), ble også utelukket. Som professor Prys Morgan, medforfatter av den essensielle leste leggetiden, Welsh Surnames, beskriver, holdt waliseren fast på den patronymiske navngivningstradisjonen, men dette navnet måtte nå fikses, ikke lagt til med hver generasjon. Populariteten til John som et trygt upolitisk navn – det walisiske språket har ikke engang bokstaven «J» i seg – så raskt Jones («Johns sønn») spre seg som et ild i dalen.

Flere Joneses: Catherine Zeta-Jones og Michael Douglas. (Foto: David Shankbone / WikiCommons CC BY 3.0)

I århundrer ble navnet Jones dermed en slags anti-identitet, et navn som ikke fikk deg i trøbbel, et navn hvis allestedsnærværende selv var en slags anonymitet.

Dette begynte å endre seg i 1913 da tegneserieskaperen Arthur «Pop» Momand opprettet en tegneserie kalt Keeping up with the Joneses. Stripen handlet om trengsler i det moderne amerikanske livet og selv om Joneses i historien blir aldri sett, de blir hele tiden hentydet til.Uttrykket ble stenografi for sosial klatring og de økonomiske bekymringene knyttet til det Thorstein Veblen kalte «iøynefallende forbruk.» Som sådan ble navnet «Jones» en slags moderne «Everyman», et symbol på menneskehetens moderne svakheter.

Great Jones Street på Manhattan. (Foto: Luca Vanzella / flickr)

På begynnelsen av 1950-tallet begynte et ytterligere skifte å finne sted. Navnet Jones fikk stadig mer spennende konnotasjoner. «Mr. Jones» var beatnik-slang for en narkotikahandel, navnets frekvens ga en kodenavnlignende anonymitet for ulovlige avtaler. Deretter kom «Jonesing» til å bety et ønske om heroin og ble så langsomt til enhver lengsel eller lyst. Vi «jones» nå for en smultring eller for en brus. (Noen antyder at «Jonesing» tok navnet sitt fra narkotika-tilføyde Jones Alley i New York City). Å øke hastigheten på baksiden av disse hip street legitimasjonene navnene Jones forvandlet seg selv ytterligere. I følge Cassell’s Dictionary of Slang betydde «jones» ikke bare en svart person, men også en eufemisme for en penis, som minnes om i den squirm-inducerende Frank Zappa-sangen «Jones Crusher.» Navnet Jones hadde vært firkantet så lenge at det nå var kult.

En berømt fiktiv Jones: plakaten til Indiana Jones og Kingdom of the Crystal Skull. (Foto: suzie / flickr)

Appellen til Jones er innebygd i selve ordet. Arthur Momand hadde opprinnelig planlagt å kalle tegneserien sin «Keeping Up With the Smiths», men hadde foretrukket «Joneses» som mer eufonisk. Faktisk med sin eneste stressede stavelse som glir ut av munnen nesten før den har begynt, ble Jones det perfekte etternavnet ikke for sløvhet, men for eventyr. Cleopatra Jones, Jessica Jones, Indiana Jones, Jughead Jones er alle fiktive figurer av bemerkelsesverdig kul med navn å matche. I disse navnene fungerer Jones som den solide, rette mannen til det opprørske fornavnet, en mellifluous kompisridende hagle på appellasjonsscenen.

Men selv i sin allestedsnærværelse er Jones på ingen måte alene. I 2007 stjal en samling av 1488 Gallaghers i Letterkenny, Irland, rekorden for den største samlingen av mennesker med samme etternavn. Joneses har fremdeles grunn til å feire. Det som begynte som et navn på underkastelse og håndhevet anonymitet sakte, i løpet av et halvt årtusen, ble et navn på funky, virilt eventyr.