I det gamle Hellas tenkte og filosoferte filosofer om mange forskjellige ideer som menneskelig natur, etikk og moralske dilemmaer. Gamle greske filosofer kan kategoriseres i tre grupper: Pre-Socratics, Socratics og Post-Socratics.
Pre-Socratic filosofer undersøkte for det meste naturfenomener. De trodde at mennesker stammer fra et enkelt stoff, som kan være vann, luft eller et ubegrenset stoff som kalles «apeiron.» En kjent filosof fra denne gruppen var Pythagoras, matematikeren som skapte Pythagoras teorem.
De sokratiske filosofene i det gamle Hellas var Sokrates, Platon og Aristoteles. Dette er noen av de mest kjente av alle greske filosofer. Sokrates (470 / 469–399 fvt.) huskes for sine undervisningsmetoder og for å stille tankevekkende spørsmål. I stedet for å forelese sine studenter stilte han dem vanskelige spørsmål for å utfordre deres underliggende antagelser – en metode som fortsatt brukes på moderne rettsskoler. Sokrates skrev lite om livet eller arbeidet sitt, og mye av det vi vet kommer fra studenten Platon.
Platon (428 / 427–348 / 347 f.Kr.) studerte etikk, dyd , rettferdighet og andre ideer knyttet til menneskelig atferd. I Sokrates fotspor ble han lærer og inspirerte arbeidet til den neste store greske filosofen, Aristoteles. Aristoteles (384–322 f.Kr.), selv om han også var interessert i etikk, studerte forskjellige vitenskap som fysikk, biolog y, og astronomi. Han er ofte kreditert for å ha utviklet studiet av logikk, samt grunnlaget for moderne zoologi.
De post-sokratiske filosofene opprettet fire skoler for filosofi: kynisme, skeptisisme, epikureanisme og stoicisme. De post-sokratiske filosofene fokuserte oppmerksomheten mot individet snarere enn på fellesspørsmål som politikk. For eksempel forsøkte stoicisme å forstå og dyrke en bestemt livsstil, basert på ens dyder, eller visdom, mot, rettferdighet og utholdenhet. Moderne filosofer og lærere benytter fremdeles mønstrene for tenkning og utforskning etablert av gamle greske filosofer, for eksempel anvendelse av logikk på tankespørsmål og engasjement i debatt for bedre å formidle filosofiske ideer.
