Alliterasjon er en litterær enhet hvor lyd brukes til å understreke ordene og setningene, og den engasjerer også lesernes hørselssanser. I alliterasjon kommer konsonantlyden på en gjentatt måte i starten av to eller mer enn to ord i fortsettelsen. Det brukes merkbart i poesien og prosaen for å legge til en fengende lyd, og noen ganger brukes den til å representere en handling sammen med en hørbar effekt.

Imidlertid brukes alliterasjon for å fange lesernes oppmerksomhet og lar dem også huske en setning i lang tid.

Eksempler:

Den onde heksen i vest.
Johnny hoppet og jigglet.

På den annen side er konsonans ganske lik alliterasjon da det også er opptatt av gjentakelse av konsonanter. I konsonanse skjer gjentakelsen av konsonantene for det meste, på slutten av ordene. Imidlertid kan konsonans skje hvor som helst i ordene.

Eksempler:

Den store frosken var på en logg.
Han hadde lykke til.
Alt er bra som ender bra.

Både alliterasjon og konsonans er litterære virkemidler og begge er relatert til repetisjonen av konsonantlyden. I alliterasjon skjer repetisjonen i ordene der stresset er tilgjengelig. På den annen side, i konsonans, forekommer repetisjonen av konsonanten i de nært forbundne ordene. Dette er den største forskjellen mellom disse to litterære innretningene. Videre er konsonans hovedkategorien, og alliterasjon kommer under denne litterære enheten.

Men et bedre smør gjør en røre bedre.

Det er en alliterasjon og den brukes i litteraturen til inkludere en musikalsk effekt i teksten, og den innpoder også en skjønnhet i det litterære arbeidet.

På den annen side forekommer konsonans i ordene som er i umiddelbar nærhet. Det ses mest i poesien da det gir en rimeffekt.

Eksempler: Alle pattedyr som heter Sam er klamme.