En av de sentrale historiene i Bibelen, mange mennesker tror, er at det er en himmel og en jord og at menneskesjeler er blitt forvist fra himmelen og tjener tid her på jorden til de kan komme tilbake. For de fleste moderne kristne er ideen om å «gå til himmelen når du dør» faktisk ikke bare en tro blant andre, men den som ser ut til å gi et poeng til det hele.

Men menneskene som trodde på den slags «himmel» da Det nye testamentet ble skrevet, var ikke de første kristne. De var «mellomplatonistene» – mennesker som Plutarch (en yngre samtid av St. Paul som var en filosof, biograf, essayist og hedensk prest i Delfi). For å forstå hva de første tilhengerne av Jesus trodde på hva som skjer etter døden, trenger vi å lese Det nye testamentet i sin egen verden – verden av jødisk håp, av romersk imperialisme og av gresk tanke.

Tilhengerne av Jesusbevegelsen som vokste opp i den komplekse omgivelser så «himmelen» og «jorden» – Guds rom og vårt, hvis du vil – som de to halvdelene av Guds gode skapelse. I stedet for å redde mennesker fra sistnevnte for å nå det førstnevnte, ville skaperen Gud endelig bringe himmelen og jorden sammen i en stor nyskapende handling, og fullførte det opprinnelige skapende formålet ved å helbrede hele kosmos fra dets eldgamle sykdommer. De trodde at Gud da ville oppreise sitt folk fra de døde, å dele i – og faktisk dele hans forvaltning over – denne reddet og fornyede skapelsen d de trodde på alt dette på grunn av Jesus.

De trodde at denne opprettelsen allerede hadde blitt lansert med Jesu oppstandelse. Jesus legemliggjorde i seg selv den perfekte fusjonen av «himmel» og «jord». Derfor hadde det eldgamle jødiske håp til slutt blitt oppfylt i Jesus. Poenget var ikke for oss å «gå til himmelen», men at himmelens liv skulle komme til jorden. Jesus lærte sine etterfølgere å be: «Ditt rike kommer på jorden som i himmelen.» Fra så tidlig som det tredje århundre prøvde noen kristne lærere å blande dette med typer av platonisk tro, og genererte ideen om å «forlate jorden og gå til himmelen», som ble vanlig i middelalderen. Men Jesu første tilhengere gikk aldri den ruten.

Israels skrifter hadde lenge lovet at Gud ville komme tilbake personlig for å bo hos sitt folk for alltid. De første kristne tok dette opp: «Ordet ble kjøtt,» erklærer Johannes, «og bodde i vår midte. ” Ordet for «bodde» betyr bokstavelig talt «tabernacled», «slo teltet sitt» – med henvisning til ørkenens «tabernakel» i tiden til Moses og tempelet bygget av Salomo. Studerer Det nye testamente historisk, i sin egen verden ( i motsetning til å klemme og hugge den for å passe til våre egne forventninger), viser at de første kristne ikke trodde at de ville «komme til himmelen når de døde», men at i Jesus hadde Gud kommet for å bo hos dem. p>

Det var linsen som de så verdens håp gjennom. Åpenbaringsboken ender, ikke med sjeler som går opp til himmelen, men med det nye Jerusalem som kommer ned til jorden, slik at «Guds bolig er hos mennesker.» Hele skapelsen, erklærer St. Paul, vil bli frigjort fra sin slaveri til korrupsjon for å nyte Guds tilsiktede frihet. Gud vil da være «alt i alt.» Det er vanskelig for oss moderne å forstå dette: så mange salmer, bønner og prekener snakker fortsatt om at vi «kommer til himmelen.» Men det gir historisk mening og belyser alt annet.

Hva var det personlige håpet for Jesu etterfølgere? Til slutt, oppstandelse – en ny og udødelig fysisk kropp i Guds Ny skapelse. Men etter døden og før den endelige virkeligheten, en periode med lykksalig hvile. «I dag,» sier Jesus til briganten ved siden av ham, «vil du være med meg i paradiset.» «Mitt ønske,» sier St. Paul, overfor mulig henrettelse, «er å reise bort og være sammen med Messias, noe som er langt bedre.» «I min fars hus,» forsikret Jesus sine etterfølgere, «er det mange venterom.» Disse er ikke den endelige destinasjonen, de er det midlertidige hvilestedet foran den ultimate nye skapelsen.

Historisk studie – å lese Det nye testamentet i sin egen verden – gir dermed overraskelser som kan ha innvirkning på moderne kristendom også. Det viktigste er kanskje en ny, eller rettere veldig gammel måte å se det kristne oppdraget på. Hvis det eneste poenget er å redde sjeler fra verdens vrak, slik at de kan dra og gå til himmelen, hvorfor gidder å gjøre denne verden til et bedre sted? Men hvis Gud skal gjøre for hele skapelsen det han gjorde for Jesus i sin oppstandelse – for å bringe dem tilbake, her på jorden – da blir de som er blitt reddet av evangeliet kalt til spille en rolle, akkurat nå, i fornyelsen av verden.

Gud vil sette hele verden i orden, sier dette verdensbildet, og i «rettferdiggjørelse» setter han mennesker rett, ved evangeliet, til å være en del av hans put-right-prosjekt for verden. Kristen misjon inkluderer å bringe virkelige forhåndstegn på ny skapelse i den nåværende verden: i helbredelse, i rettferdighet, i skjønnhet, i å feire den nye skapelsen og sørge over den gamle smerten.

Skriftene lovet alltid at når livet til himmelen kom til jorden gjennom arbeidet med Israels Messias, de svake og sårbare ville få spesiell omsorg og beskyttelse, og ørkenen ville blomstre som rosen. Omsorg for de fattige og planeten blir da sentral, ikke perifer, for de som har til hensikt å leve i tro og håp, ved Ånden, mellom Jesu oppstandelse og den kommende fornyelse av alle ting.

Kontakt oss på [email protected].