Teatre er ikke bare et sted å se filmer – de er også et sted å danne relasjoner, tilbringe tid med familien eller bare flykte fra verden i noen timer. Med hoveddelen av kinoer over hele verden som for øyeblikket er stengt, reflekterer personalet på Boxoffice Pro på kinoene som bidro til å fremme deres kjærlighet til film.

Kevin Lally, administrerende redaktør

Clairidge Theatre and Wellmont Theatre | Montclair, NJ

Fox Theatre og Oritani Theatre | Hackensack, NJ

Jeg vokste opp i Bergen County, New Jersey, et av de tettest befolkede fylkene i landet, og jeg skjønte aldri hvor bra jeg hadde det som ung filmgjenger. Det var en kort busstur til New York Citys Radio City Music Hall, den fantastiske art deco-underholdningsshowplassen der billetten din ofte ga deg både en film og et sceneshow. (Min første film der: That Darn Cat !, med Hayley Mills og Dean Jones.)

Men Bergen County hadde også sine egne fantastiske filmpalasser. I de dager med eksklusive roadshow-engasjementer som kunne vare i flere måneder, til og med et år, var filmmekkaet Montclair, New Jersey, med sine to store filmpalasser, Claridge og Wellmont, begge åpnet i 1922. Det var i Montclair — en en halv times kjøretur fra hjembyen min Dumont – at jeg så de Oscar-vinnende musikalene My Fair Lady og The Sound of Music før de endelig forgrenet seg til flere byer. I dag er Wellmont et spillested for forestillinger, og Claridge er en seks-plex som drives av Bow Tie Cinemas.

Neste nivå ned i mitt område av Bergen County var Hackensack. Den byen med det merkelige navnet skrøt ikke bare én, men bona fide filmpalass, Fox og Oritani, rett overfor hverandre på Main Street. Oritani ble oppkalt etter en lokal indisk sjef og åpnet 6. mai 1926 med en dobbel regning av Lady Windermere’s Fan and Nobody’s Business, ifølge det uvurderlige nettstedet Cinema Treasures. Fem år senere debuterte art deco Fox med Jackie Coogan i Huckleberry Finn. Fox hadde mer enn 2200 seter, Oritani 1800, og begge var vakre, utsmykkede templer fra en svunnen tid. Jeg så mange filmer der – det mest uutslettelige er å se Stanley Kramers all-star komedie-ekstravaganza. Det er en gal, gal, gal, gal verden på Oritanis enorme skjerm i en alder av 11 år og ler så hysterisk over det brutale brannflukt klimaks foreldrene mine nesten meg ut av teatret.

Dessverre er disse to perlene i New Jersey ikke mer. I følge Cinema Treasures var Foxs siste førsteløpende film Jaws 2 i 1980, og den ble revet i 1998. Oritanis auditorium ble revet i 1985.

Min hjemby, Dumont, hadde ikke sin egen kino. Det nærmeste var i nabolandet Bergenfield: Slottet, som virket et upassende navn etter å ha gledet seg over Fox og Oritani. Der så jeg mang en Disney-tegneserie og live-action-komedie. I ettertid var det spanske barokke vaudeville-huset en gang et palass etter gjeldende standard: I dag er det et teater med fem skjermer, tidligere eid av Bow Tie Cinemas og nå uavhengig drevet.

Daniel Loría, redaksjonell direktør

Cinemark 12 Plaza Boulevares | Queretaro, Mexico

Den første multipleksen åpnet i hjembyen min i 1996. Det må ha vært mindre enn en håndfull tvillingkinoer i Queretaro før Cinemark åpnet den multipleksen; et helt nytt 12-skjermsanlegg, et av de første utenfor USA.

Den kinoen forandret noe i byen. Fotballaget vårt var enten ute av drift eller i andre divisjon den gang, og det var ikke mye annet å gjøre. Og alt om det teatret var unikt og nyskapende på den tiden, fra lobbyen til konsesjonsstanden og auditoriene – det var den eneste kinoen i byen som ikke hadde innblandinger. Jeg vil gå med vennene mine midt i uken (2-for-1-opptak) og med familien min i løpet av helgen. Noen ganger vil jeg ende opp med å se den samme filmen to ganger i løpet av den samme uken.

Den første filmen jeg så der, var Dracula, Dead and Loving It, med Leslie Nielsen i hovedrollen. Jeg husker også å se That Thing You Do med en venn som senere startet sitt eget band på ungdomsskolen; Jack og syntes det var så ille at resten av regissørens filmer trolig sugde også; kjøpe en minnekopp for uavhengighetsdagen på åpningskvelden; Mars Attacks, Mission: Impossible, The Rock, the Star theatrical re-issues … Jeg må ha sett hver studiotittel som ble eksportert til Mexico mellom somrene ‘96 og ‘97 i det teatret. Jeg skulle sykle til aviskiosken ved huset mitt og kjøpe de siste utgavene av Cine Premiere og Cinemanía for å finne ut om de kommende utgivelsene.Det meste av romantikken min med filmopptak kom fra det teatret.

Multiplekset åpnet omtrent samtidig som Carrefour avduket byens første store supermarked; Jeg var 11 år gammel, og plutselig så du utenlandske selskaper investere i Queretaro og introdusere disse moderne detaljhandelskonseptene. Det er denne flotte novellen, «Las Batallas en el Desierto» av José Emilio Pacheco, som berører dette temaet i et raskt skiftende Mexico som moderniseres, og hvordan det gir en samtidig følelse av spenning og nostalgisk angst. Vi flyttet ut av Queretaro i høsten 1997. Hver gang jeg kommer tilbake, ser byen mindre kjent ut, sannsynligvis fordi jeg ikke kan unngå å huske det slik det var det siste året vi bodde der.

Til tross for alle endringene i byen, at kino fortsatt er der. Cinemark solgte sine lokasjoner i Mexico til Cinemex tilbake i 2012, og mens merkevarebyggingen er annerledes, gjenstår mye av de strukturelle detaljene. Da foreldrene mine flyttet tilbake til Queretaro, flyttet de til et hus seks kvartaler fra kinoen Jeg besøker den fortsatt hver gang jeg går forbi, ikke for å se en film, men for det meste for å forsikre meg om at den fremdeles er der. På en nylig tur oppdaget en sikkerhetsvakt meg ta noen bilder av lobbyen og spurte strengt hva jeg gjorde. kunne ikke komme med en kortfattet forklaring tion.

Rebecca Pahle, nestlederredaktør

Palace Stadium 12 og Movies at the Lake | Cornelius, NC

De siste 12 årene av livet mitt har jeg bodd i New York. Det er en by uten mangel på kinoer, selv om de alle er stengt for øyeblikket. Når Covid-krisen er over, vet jeg at jeg – sammen med mange, mange andre mennesker – vil regne med å gå på kino blant mine aller første aktiviteter. Jeg vet kanskje ikke hvilke filmer som skal spilles når markeringsrammer tennes igjen, men jeg drømmer allerede om innrømmelsene jeg skal få. Tanken på popcorn på IFC Center, tater tots og ost på Nitehawk og en sprø milkshake på Alamo Drafthouses Brooklyn-sted får meg gjennom noen tøffe tider. (Se, jeg hevdet aldri «sunn» blant egenskapene jeg ser etter i filmkonsesjonsinngivelser.)

Før jeg bodde i New York, vokste jeg opp i Charlotte, North Carolina – først selve byen og deretter , fra ungdomsskolen til college, i byen Cornelius, omtrent 20 minutter nord. De vakreste filmopplevende minnene fra barndommen min er knyttet til detaljer om teateropplevelsen. Klokka sju, følte meg skandalisert da tanten min snek Burger King Whoppers inn i teatret når hun tok oss for å se Hook. Klokka åtte kom jeg til Aladdin så nær visningstiden at familien min og jeg måtte sitte på første rad, men ble så transfixed av filmen at jeg ikke engang la merke til crick i nakken min. I kø for midnattvisninger av Star Wars og Ringenes herre, var spenningen jeg følte i magen veldig ekte, men ikke helt nok til å hindre meg i å sluke popcorn.

Teatrene jeg gikk til var typiske forstadsområder multiplekser fra de siste årene av det 20. århundre. De hadde ikke premium lar ge-format skjermer, hvilestoler eller spisemenyer. De var ikke spesielt «spesielle» og så tilbake. En av dem hadde et festlokale som jeg nesten ikke så noen bruke; en annen kan ha hatt en klomaskin. Men de følte seg spesielle for meg. De ga meg en godbit, en trøst, en måte å knytte seg til familien min. De introduserte meg for min kjærlighet til filmer og satte meg på karriereveien jeg er på i dag.

De er også for det meste lukket. Det første teatret det føltes som om det virkelig var mitt, ble kalt Movies at the Lake. Det åpnet dørene, og et kjøpesenter bygde seg opp rundt det – nå er det livlige og oppbygde området, men Movies at the Lake er ikke der. stengt i 2004 og ble en NASCAR-butikk (hei, North Carolina). Så var det Palace, som jeg av en grunn aldri helt klarte å finne ut var dekorert for å ligne et egyptisk tempel. Det stengte plutselig etter tre år og stod forlatt i over et tiår til en kirke flyttet inn. (De beholdt ikke dekorasjonen.) Filmer på Birkdale – nå Regal’s Birkdale Stadium 16 – åpnet da jeg var ju nior på videregående, akkurat i tide for meg å se Moulin Rouge der fire ganger. (Musical geeks ca. tidlig på 2000-tallet vet hva som skjer.)

Når jeg reiser hjem fra New York for å se familien min, vil jeg gjøre et poeng av å dra tilbake til Birkdale hvis jeg kunne. Spesielt jul ettermiddag var en bestemt filmtid for Pahle-husstanden. Men å kjøre forbi filmer ved sjøen og palasset gjorde meg alltid lei meg. Deres kjente fasader sa «kino», men de manglet magien som hadde gjort dem så mye mer enn bare bygninger. Når vi mister teatre, mister vi ikke bare murstein og metall. Vi mister ikke bare filmer. Du mister minne, ånd og familie. Du mister et nytt hjem.

Jesse Rifkin, analytiker

AMC Georgetown 14 | Washington DC

Jeg opptrer hver fredag og lørdag kveld på en pianobar i Georgetown-området i Washington, DC. Bare noen få hundre meter unna ligger AMC Georgetown, hvor jeg deltar på en film nesten hver fredag eller lørdag kveld, to eller tre timer før konserten min. Siden det ligger i et av de hyggeligere områdene i landets hovedstad, er det alltid muligheten for å komme inn i en stor politisk skikkelse. Det var alltid en liten, men mulig sjanse for at jeg kunne støte på Dick Cheney da jeg så Vice der, eller Ruth Bader Ginsburg da jeg så On the Basis of Sex. Jeg mener, det gjorde jeg ikke. Men det var fortsatt sjansen.

Chris Eggertsen, analytiker

Century 8 | Mountain View, CA

Jeg vokste opp i Ventura, California, omtrent en time nord for LA. Mange av mine mest formative filmopplevelser var på Century 8 (senere Century Stadium 16), et rosa palass i et multiplex som siden har stengt og blitt overtatt av en kirke (!). Jeg jobbet der sommeren mellom yngre og eldre år på videregående og tilbrakte mange lange netter med å øse popcorn i poser, og dratt tvilsomme ting ut av koppholderne, og ble tatt imot av kunder som var glade over konsesjonsprisene. Å, hva jeg ikke ville gjort for å ha de dagene tilbake!

Shawn Robbins, sjefanalytiker

Mine tidligste dager med filmopptak fant sted på Carmike’s Highland i Cookeville, Tennessee, som vokste fra fire til ti til tolv skjermer i forskjellige faser da jeg vokste opp. Det er teateret faren min tok meg med som barn, og det vennene mine og jeg samlet på regelmessig i hele videregående skole og høyskole, og danner grunnlaget for min besettelse med kino. Etter å ha bodd nærmere Nashville i over et tiår nå, har jeg en tendens til å betrakte AMC fullblods i Franklin som hjemmebase. Min kone og jeg vil dra ut til andre arenaer i Nashville-området, som Regals Opry Mills-sted, for å sjekke den største Imax-skjermen i området eller møte familie og venner, men jeg har sett flere filmer på Thoroughbred enn hvor som helst ellers. Dolby Cinema auditorium gir en av de beste teateropplevelsene i denne delen av landet.

Del dine egne minner fra hjembyen med hashtaggen #MoviesTogether, eller gi oss beskjed om dem her.