Argumenter for etisk relativisme

Herodot, den greske historikeren fra 500-tallet f.Kr., fremmet dette synet da han observerte at forskjellige samfunn har forskjellige skikker og at hver personen mener sitt eget samfunns skikker er best. Men ingen sett med sosiale skikker, sa Herodot, er egentlig bedre eller verre enn noen annen. Noen samtidige sosiologer og antropologer har hevdet i samme retning at moral, fordi det er et sosialt produkt, utvikler seg annerledes innen forskjellige kulturer. Hvert samfunn utvikler standarder som brukes av mennesker i det for å skille akseptabel fra uakseptabel oppførsel, og enhver vurdering av rett og galt forutsetter en eller annen av disse standardene. I følge disse forskerne, hvis fremgangsmåter som polygami eller spedbarnsmord blir ansett som riktige i et samfunn, så er de riktige «for det samfunnet», og hvis den samme praksisen betraktes som feil i et annet samfunn, så er denne fremgangsmåten feil for Det er ikke noe som er «egentlig» riktig, bortsett fra disse sosiale kodene, for det er ingen kultur-nøytral standard som vi kan appellere til for å bestemme hvilket samfunn som er riktig. De forskjellige sosiale kodene er alt som finnes.

En annen type argument for etisk Relativisme skyldes den skotske filosofen David Hume (1711–76), som hevdet at moralsk tro er basert på «sentiment», eller følelser, snarere enn på grunn. Denne ideen ble utviklet av det 20. århundres skole for logisk positivisme og av senere filosofer som Charles L. Stevenson (1908–79) og RM Hare (1919–2002), som mente at moralspråkets primære funksjon ikke er å oppgi fakta, men å uttrykke følelser av godkjenning eller misbilligelse overfor noe handling eller å påvirke holdningene og handlingene til andre. På dette synspunktet, kjent som emotivisme, er rett og galt relativt til individuelle preferanser i stedet for sosiale standarder.

Etisk relativisme er attraktiv for mange filosofer og samfunnsvitere fordi det ser ut til å gi den beste forklaringen på variasjonen i moralsk tro. Det gir også en plausibel måte å forklare hvordan etikk passer inn i verden slik den er beskrevet av moderne vitenskap. Selv om den naturlige verden til slutt består av ingenting annet enn verdinøytrale fakta, sier relativistene, har etikk fortsatt et fundament i menneskelige følelser og sosiale ordninger. Til slutt virker etisk relativisme spesielt godt egnet til å forklare dyden til toleranse. Hvis, fra et objektivt synspunkt, egne verdier og verdiene i ens samfunn ikke har noen spesiell status, så virker holdningen «leve og la leve» til andre menneskers verdier passende.