Mellom 1996 og 1998 eksploderte bomber fire ganger i Atlanta og Birmingham, drepte to og såret hundrevis og satte i gang det som viste seg å være en fem års jakt på mistenkt bombefly Eric Robert Rudolph.
31. mai 2003 ble tidligere FBI topp ti flyktning Eric Robert Rudolph arrestert av politibetjent JS Postell mens han tuslet gjennom en søppelkasse bak en landlig dagligvarebutikk i Murphy, North Carolina. En dyktig friluftsmann, hadde Rudolph klart å unnvike politimyndigheter i fem år mens han gjemte seg på fjellet etter å ha bombet fire steder i Georgia og Alabama. Rudolph begynte sine voldelige angrep 27. juli 1996, da han plantet en ryggsekk med en bombe i overfylt Centennial Olympic Park i Atlanta, Georgia. En kvinne som reiste med datteren for å se sommer-OL 1996 ble drept og mer enn 100 andre ble skadet i eksplosjonen. Rett etter bombet Rudolph ytterligere to steder i Georgia og ett i Birmingham, Alabama, noe som resulterte i flere skader og en politibetjent døde. Han erkjente straffskyld og soner for tiden flere livstidsstraffer uten mulighet for prøveløslatelse. Rudolph fortalte til slutt myndighetene hvor han hadde stukket ytterligere 250 pund dynamitt.
Tidligere FBI-sjef Chris Swecker, som ledet vårt Charlotte-kontor da arrestasjonen ble gjort, deler informasjon bak kulissene om de ubarmhjertige forfølgelse og fangst av den overlevende bombeflyen.
Hvorfor var Southeast Bomb Task Force så overbevist om at Rudolph gjemte seg i det vestlige North Carolina?
Mr. Swecker: På grunn av sin personlige sminke og generelle kjennskap til området – og det faktum at det ikke var noen troverdige observasjoner andre steder. Mange mennesker på de høyeste nivåene sa: ‘Han er død; han er borte. ’Men spesielt tre medlemmer av innsatsstyrken holdt fokus på det vestlige Nord-Carolina. Hvis ikke for dem, kan hele etterforskningen ha gått ned til bare en eller to agenter. De var faste han var i området, absolutt fast, i møte med mye skepsis. Jeg tror 90 prosent av befolkningen hadde avskrevet Rudolph som ute av området, lenge borte eller død.
Hva var strategien på stedet for arbeidsgruppen?
Mr. Swecker: De hadde en god plan fordi den aktivt involverte lokal politimyndighet – holdt dem oppdatert om hvor observasjonene var og holdt i nær kontakt. Også, selv om det var så lite å fortsette, hadde de virkelig gjort leksene sine. De ble kjent med geografien; de hadde gjort en personlighetsprofil; de kontaktet jevnlig familiemedlemmer; de hadde en hel speider som gikk i skogsområdet og rapporterte tilbake til oss hva de så.
Hjalp noen Rudolph med å unngå oppdagelse?
Mr. Swecker: Det er det mange tror. Men Rudolph er en slik ensomhet at vi sterkt trodde at han rett og slett ikke hadde stolt på noen. Han hadde tilgang til nyheter; han hadde avisartikler i leiren sin. Han visste at han ble forfulgt. Jeg tror ikke han hadde gjort seg sårbar for å bli kompromittert eller forrådt ved å fortelle noen hvor han var.
Hindret forfølgelsen ham fra å utføre flere angrep?
Mr. Swecker: Absolutt. Rudolph innrømmet at han hadde lekt med å gå etter agentene som forfulgte ham. Vi vet at han begravde minst fire cacher med eksplosiver i området. Den ene var rett over nasjonalgardets rustning der kommandoposten vår befant seg. Han hevdet at han tok avgjørelsen om ikke å fange innlegget vårt. Men jeg tror han ikke gjorde det fordi vi holdt presset på ham, holdt patruljer i gang, holdt en synlig tilstedeværelse. Han klarte bare ikke å komme seg til sprengstoffene sine og gjøre det han gjerne ville ha gjort. Det var den viktigste grunnen til at vi var der. Vi ønsket å fange ham, men vi ønsket også å sørge for at han ikke slo til igjen. Jeg er overbevist om at investeringen i arbeidskraft vi hadde i løpet av denne tidsperioden, reddet liv.
Hvordan så Rudolph ut da han ble tatt til fange?
Mr. Swecker: Han var tynn, mye tynnere enn da han først gikk inn på fjellet, men i veldig god form. Han snakket om å være veldig syk den første vinteren, underernært. Etter det sto ting liksom for ham.
Rudolph ble endelig tatt for å ha søkt etter mat i en matbutikk. Hvordan ellers samlet han mat?
Mr. Swecker: En rekke måter. Campingplassen hans hadde mye lagring. Han hadde en haug med 55 liter fat begravet i bakken, full av korn, soya og havre. Det var et kornkammer rundt fire miles derfra, og han ville dra dit om natten. Han sa at han alltid reiste om natten. Han ville få en ryggsekk korn eller hva som helst annet og bringe den tilbake. Han fylte opp disse 55-liters fatene, og han sa at det faktisk var ganske godt å spise. Han søkte også rundt noen av restaurantene, fikk mønstrene nede. Han visste når grønnsaker skulle legges ut på lastebrygga. Han visste hvordan han skulle leve av landet, men han visste også hvordan han skulle leve av de lokale restaurantene og dagligvarebutikkene.
